Ny valglov - som effektivt fjerner de små partier

Valgloven svekker demokratiet ytterligere ved utestengelse av småpartiene Demokrati er et politisk system hvor makten ligger hos befolkningen eller i en god representasjon av den. Slik er det ikke i Norge og enda verre blir det med den nye valgloven. De siste ti årene har tilliten og troverdigheten til våre politiske strukturer vært jevnt nedadgående. Valglovutvalget fikk 2017 som mandat å snu trenden. Resultatene er alt annet enn lovende. Etter fire års innsats fra tidligere politikere og høytstående jurister, kom NOU 2020:6 Frie og hemmelige valg. Utredningen skulle presentere løsninger for å gjenskape tillit og troverdighet, men fokuserte på marginale endringer som senkning av stemmerettsalderen til 16 år og fire prosents sperregrense. Ingen forslag har adressert de dypere problemene i vårt allerede skadeskutte demokrati og 16. juni 2023 vedtok Stortinget blant annet nytt godkjenningsregime for nye politiske partier. Dette skjedde knapt uten debatt. 1. mai 2024 trådte loven i kraft og svekket demokratiet Norge ytterligere. I Norge har vi et organisasjonsrepresentert styresett. Innad i politiske organisasjoner kjeppes personer om å få stå på toppen valglistene. Velgerne møtes ved urnene og stemmer på disse listene med personer viss fremste kompetanse er å kjempe seg til topps i partiorganisasjonene. Stortinget er fylt av disse organisasjonsmenneskene som nå har stengt døren for nye politiske initiativer. Dette mektige regimet krever nå at opptil én prosent av velgerne i et valgdistrikt må underskrive på at nye partier kan etablere valglister. Denne doble valgkampen gjør det nærmest umulig for mindre partier å delta i fremtiden. De etablerte syns nok kampen om sponsormidler (valgstøtte) som indirekte kjøper taburetter er hard nok som den er. Med renkespill og kameraderi beskytter de måten som passer dem best og demokratiet verst. Vi har de siste årene opplevd hvordan organisasjonsrepresentantene i storting, regjering og kommuner jukser og bedrar med et kameraderi få innbyggere trodde var mulig. Kontroll- og konstitusjonskomiteen består av organisasjonsmedlemmer som kan møte seg selv i døra etter neste valg. Halve Gahr Støre-regjeringen har gått etter personlig grådighet og ren uredelighet. Representanter for de minste partiene har imidlertid fungert som "vaktbikkjer" sammen med enkeltpersoner fra media, ikke minst i Oslo. Folkets Parti (FP) skal selv ta en stor del av ansvaret for sitt triste resultat i kommunevalget i 2023. Overgangen fra protestbevegelse (Folkeaksjonen mot bompenger) til et bredt politisk parti var utfordrende. Navnebyttet forvirret dessuten velgerne. Likevel fikk partiet god hjelp til nedturen. Mediene spilte en betydelig rolle. For eksempel utelot NRK dekning av oppslutningen av FP i Oslo i statskanalens dekning av sin egeninnkjøpte Norstat-valgmåling 23. august 2023, enda FP da hadde fra forrige kommunevalg fire representanter i Oslo bystyre. Enda det var kommune- og fylkesvalg bygde TV2, Dagbladet og andre riksmedier valgomater som bare inkluderte stortingspartier fra 2021. Gruppen "andre" tiltrakk mot slike odds likevel ca. 10 prosent av alle velgere. Media utelot dem enda flere hadde større oppslutning enn stortingspartiene i mange valgdistrikter. Noen lokale fikk 25 prosents oppslutning. Men media, som åpenbart er forblindet av sin nære sameksistens med politikere i den norske politikkindustrien, degraderte dem til «andre». At kun stortingsrepresenterte partier fikk delta i skoledebatter i Viken var heller ikke noen lot seg affisere av. På grunn av medias unnfallenhet kan vi forvente færre lokale initiativer i fremtiden. Den nye valgloven bidrar ytterligere mot fornyelsen fremveksten av nye, mindre partier innebærer. Vårt mest presserende politiske spørsmål i dag er: Tar vi demokratiet for gitt? Skal vi lære av historien er det lurt å ikke sove i timen. Demokrati er ingen selvfølge og det må tas på alvor av politikerne som er folkets ombudsmenn. Tilliten til demokratiet svekkes av upopulære politiske beslutninger på tvers av folkets vilje. Vi ser en stadig sterkere polarisering i en befolkning som opplever at makten definitivt ikke ligger hos dem: De står utenfor enda folket skal styre – ikke interesseorganisasjoner eller en perifer maktelite med mange likhetstrekk med fordums tiders adelige. Folkets Parti Oslo ønsket å være en kraftfull stemme og utfordring til norsk politisk debatt. Vi har stått sterkt på en demokratisk prosess både i og utenfor partiet. Åpen, transparent og inkluderende ledelse og organisasjonskultur er avgjørende i alle partier for å styrke demokratiet. For å oppnå dette må grunnstener legges på nytt, holdninger endres og små partier få rettferdig spillerom på en rettskaffen arena. Dette er debattinnlegg piublisert i Nettavisen, NTB, Avisa Oslo, Vårt Oslo og Dagsavisen Anita Celin Nymark Leif W. Erichsen

Demokratiet brenner !

Demokratiet brenner ! Overalt i verden ser vi demokratiske grunnverdier utfordres. Riksrett prosessen i USA ble en parodi når dokumenterte foto og lydbevis ikke plasserer et ansvar for oppvigleri på Trump, selv om han er ute av kontoret. Vi ser hva som skjer i HongKong, Myanmar og andre steder i Asia, og i tidligere Sovjetstater. Men også her "hjemme" i europa og norden er det grunn til bekymring. Regjeringens rapport fra august 2020 viste fallende troverdighet og tillit til det politiske regimet. Demokratiske dogmer og tradisjoner blir utfordret, og mange (store og mindre) befolkningsgrupper føler avmakt ved at de opplever at de ikke blir representert eller inkludert i de demokratisk arenaer. Og aksepterte rettigheter og goder i samfunnet blir fjernet med "et pennestrøk". Vi ser en stadig mer polarisert samfunnsdebatt. Vi ser beslutninger tatt uten åpen debatt tatt i "lukkede rom" av interessegrupper som har kommet seg mer eller mindre tilfeldig i posisjon . Ofte ved å ha skreket seg hese i den nye medieverden hvor fake news og fake facts er mer og mer fremtredende. Norge er ikke fritatt for demokrati utfordringer selv om rikdom, sindighet og "gerhardsen-effekten" fortsatt demper de mest ekstreme protester. Hvorfor har ikke regjeringens valglovutvalg (NOU2020:6) tatt opp de viktigste forhold som reduserer troverdighet og tillit til demokratiet i Norge?Det er ganske underlig. Kanskje det er fordi det er de etablerte politiske aktører som har vært mest ivrige til å gi sine innspill? Men demokrati dreier seg om mer enn sperregrense og minstealder ! Men det er liten tvil at "utenforskap" i all sin bredde medfører oppgitthet, resignasjon og likegyldighet. Det er høy risiko for ekstremist-oppblomstring og aggressive demonstrasjoner mot etablerte makthavere også her hjemme. Konsekvenser er en befolkning som distanserer seg fra "demokratiets arena" og hvor avmakt gir en generell passivisering og unnlatenhet i engasjement. Derav blir det fravalg av stemmebruken og lav valgdeltagelse, selv om det rykker inn store reklamekampanjer som motiverer til bruk av stemmerett hver annen sommer. Regjeringens egen rapport fra august 2020 påviste fallende troverdighet og tillit til de demokratiske strukturer. I kommuner og i stortinget ser vi at beslutninger ofte tas i en skjult prosess i stedet for å debattere åpent i valgte beslutningsfora. Det gir grobunn for særsaks-bevegelser og ekstreme grupperinger på siden av de demokratiske arenaer. Det er mer enn uheldig for et godt demokratisk samfunn. I Norge har valglovutvalget i 4 år arbeidet for å finne tiltak som styrker en høyere tillit til politiske institusjoner, på riks- og lokalplan, noe som vurderes som en nødvendighet for å ha et velfungerende demokrati . Det er mange høringsinnspill å lese, stort sett fra organisasjoner som skal mele eller forsvare sin egen eksistens. Men forslagene til gode rammevilkår for hele demokratiet er dessverre ikke innfridd tilstrekkelig i utredningen. Og innspillene fra stort sett organisasjoner og partier er mer opptatt av sperregrense i % og hvordan mandater skal fordeles i ny fylkesstruktur. Kanskje vi skulle ha en ny maktutredning samtidig med valglovutvalget ! Hvordan representasjonene speiler befolkningen og folkets vilje, og hvordan valg metodikken kan fungere i en fremtidig ny digital virkelighet, er stort sett ikke debattert. Men det er de forholdene som er avgjørende for legitimiteten til demokratiet. Utviklingen går feil vei når det gjelder den lovgivende forsamlingens representasjon av hele befolkningen. Den partistruktur vi kjenner i Norge har hatt sitt virke i rundt halve tiden siden 1814. Men er det den beste løsningen for å styrke troverdighetentildeokratiet? Stortinget blir et sted hvor en liten profesjonell parti-elite vedtar lover på saker som er avgjort i departementer, parti-organisasjoner og i nedsatte komiteer og arbeidsgrupper. Vedtaks-debatten i de politiske sakene er i stor grad fjernet fra Stortinget, og beslutninger er drevet av renkespill, populisme og taktikk for å friste en stadig mindre del av befolkningen til å avgi stemme ved neste valg. I andre sammenhenger legger man ofte frem flere alternativer,diskuterer og beslutter. På stortingets talerstol er det stort sett taler som skal forsvare en allerede tatt beslutning, og med et fåtall representanter i salen. Endringer tilpasset en fremtid i demokratiets ånd burde diskutert kortere valgperiode (2 eller 3 år), begrensninger i antall mulige perioder for representanter. Innføre kortere årlig stortingsperiode, sammen med en ny representasjonsordning kunne gitt muligheter for å styrke troverdigheten til lovgivende forsamling. Det er ikke sikkert at heltids-funksjoner og karriere -stige for parti-politikere med "lang og tro" tjeneste samler den beste gruppe beslutningstagere i nasjonalforsamlingen. Etabler en representantliste som speiler organisasjoner, næringer, yrker, alder og demografi. Og geografisk fordeling, i den grad partiene ikke ivaretar dette. Denne listen bør få representasjon for den % av de som ikke stemmer på partilistene ved valg. Da får også de som velger å ikke stemme, en stemme i demokratiet. Dermed kan dagens partistruktur som er sterkt medvirkende til uheldige polariseringer, redusere sin posisjon, og hele befolkningens ulike grupper vil kunne få sin representative stemme hørt i demokratiet. Det vil jo kunne ta brodden av en ulmebrann i Norge, og få tilbake en styrket troverdighet og tillit til det demokratiske landet vi lever godt i.

Ny valglov - innspill til NOU 2020:6

Innspill til valglovutvalgets NOU 2020: 6 Fra : Leif W. Erichsen, privatperson Oslo 30/12 2020 Bakgrunn for oppnevning av valglovutvalget var at det i Norge fortsatt skulle være høy tillit til politiske institusjoner, på riks- og lokalplan, noe som vurderes som en nødvendighet for å ha et velfungerende demokrati. At de som velges representerer folkets vilje, og at valget foregår korrekt og på en tillitsvekkende måte, er avgjørende for legitimiteten til demokratiet. Jeg mener at sikringen av gode rammevilkår for demokratiet ikke er innfridd tilstrekkelig i utredningen Selv om utvalget har hatt god representasjon med tyngde av professorer og jurister, så kan det tyde på at metodikken for valg ikke er utfordret nok sett i lys av tillit og troverdighets utfordringene. i det demokratiske Norge . Det synes som fokus har vært at valgene foregår "korrekt" ut i fra dagens valgstruktur. Men man har unngått en helhetlig gjennomgang av demokratisk representasjon og en diskusjon rundt grad av tillit og troverdighet til spesielt nasjonens lovgivende forsamling. , Risikoen for hva som skjer med demokratiet hvis denne reduseres, er i mindre grad vurdert.. Dette bekreftes senest i regjeringens rapport fra august 2020 https://www.regjeringen.no/contentassets/aaf11c7dacf948e68ee6a96f36f90d4e/rapport-politisk-tillit.pdf Det er noen ulikheter mellom riks- og lokal demokratiske forhold, men det er noen fundamentale fallgruver når det gjelder troverdigheten til representasjoner som rapporten peker på og som nok i større grad burde være vurdert utredet i forslaget til ny valglov. Paradokset er at det er lovgivende forsamling som skal vedta ny valglov, og de har en egen interesse av å bevare eksisterende ordning med parti-strukturen. Tenk om stortingsrepresentantene på slutten av 1800 tallet skulle forby at man organiserte seg i grupper/partier, for å bevare den gjeldende individuelle representasjon til lovgivende forsamling. Jeg vil spesielt sette fokus på rikspolitisk/Stortinget i mitt innspill til ny valgordning. Valglovutvalget som er sammensatt stort sett av politikere, professorer, jurister og offentlig ansatte, har ikke "sett skogen for bare trær" i sitt godt utførte utredningshåndverk på over 500 sider, spesielt rundt valgordningen og tilpassing til ny virkelighet med fylkesstruktur. Men risiko for å endre geografiske valgområder i en situasjon hvor det er sannsynlighet for korrigeringer av fylkene etter valget i 2021 burde være vurdert. Jeg tror at den geografiske fordelingen av mandater er rimelig god ivaretatt, men skulle gjerne ha en analyse av hvordan man tolker geografisk tilhørighet for representanter som har bodd og arbeidet i hovedstaden i flere titalls år (Fiva, Halse og Smith, 2021) Men det hjelper ikke om leiligheter i et gammelt bygg i 12 etasje er flotte, hvis bygningen står på en for svak grunnmur. Valglovutvalgets mandat tolker jeg som at de kunne ha dobbeltsjekket tilstanden til grunnmuren også, og vurdert nødvendige reparasjoner så avmakt, lavere tillitt og troverdighet ikke får utvikle seg og forvitre grunnmuren. Demokratiforkjempere i all sin bredde bruker i stor grad i dag sosiale medier, og ikke de demokratiske institusjoner til å rope ut for å bli hørt igjennom dagens demokrati-struktur. Vi har sett i enkeltkommuner de siste årene at marginale % partier trumfer sine smale ideer igjennom i hele valgperioden. Dette beskrives som rent mindretallsdiktatur, hvor store byutvikling- og samferdsel prosjekter blir stanset eller trumfet igjennom raskt og uten nødvendig åpenhet i den demokratiske debatt. Dette øker avmakt og frustrasjon, og det demokratiske Norge ser derfor også en trend mot en polarisering og tilspisning av samfunnsdebatten. Mandatet til valglovutvalget var å lage ny valglov, samt vurdere endringer i eksisterende ordning og gjennomføring. Videre skulle det utredes om klageordninger, beredskap-behov og hvordan møte fremtidig digitalisering nivå i befolkningen. Den digitale utviklingen har gått med store skritt siste 20 årene, men flere avgjørende forhold er hverken diskutert eller foreslått endret ut ifra en raskere, mer åpen og direkte mulighet for både valg og valgmetode. Men også risiko for manipulering og skeiv påvirkning av velgere og valgte representanter burde vært hensyntatt. I andre land har vi sett hvordan falske nyheter, målrettede «budskaps-fordreininger» og eksterne påvirkningskrefter kan endre et lands lovgivende forsamlinger. Det er ingen grunn til å tro at lille Norge vil leve beskyttet i sin egen demokrati-boble i en stadig kraftigere digital verden. Men valglovutvalget burde, og det ligger i mandatet» å se en helhet i loven som strekker seg langt inn i fremtiden. Dette betyr bl.a; Den digitale valgløsningen og muligheter for endrede valgperioder Representasjon av hele befolkningen (utover geografisk) i de styrende og lovgivende organer Rolle- og arbeidsfordeling mellom folkevalgte, offentlig administrasjon og borgere Digitalisering kan gi muligheter for andre valgperioder, mer bruk av folkeavstemninger samt muligheter for utskriving av nyvalg (både Storting og kommuner) Dette er ikke utredet. Likeledes er ikke digitaliserings-graden i samfunnet som påvirkningseffekt på eksisterende representasjoner utredet. (den som spammer mest og høyest, eller manipulerer nyhetsbildet best vinner en stakkars representants hode og stemme) Min innstilling vil derfor sette fokus på det fundamentale forhold for at folkevalgte institusjoner skal være satt sammen av et representativt utvalg av befolkningen. Tillitten til det demokratiske system er sterkt fallende, og hvis vi ser 1 eller 2 generasjoner fremover så vil avmaktsfølelsen fra store deler av befolkningen kunne ødelegge demokratiet. Og vi vil på ny få en "elite-drevet" nasjon, noe som historisk sett i verden aldri har styrket noe lands demokrati. Fokus her er mest på Stortinget, men utfordringene som det pekes på kan også peke på kommunale og fylkeskommunale arenaer. Nordmenn er et folk som kun i begrenset grad roper opp om den minste "urettferdigheter". Dette kan ha noe med "likhets-prinsipper" som ble dyrket frem spesielt etter krigen. At det derfor er historisk høy tillit til valggjennomføringen og til de politiske institusjonene er derfor naturlig. Norge har ikke en historie med "franske revolusjoner" eller Russlands tsar/kommunisme-makt som tar med seg en underklasses aggressivitet inn i fremtiden. Regionreform med redusere antall fylker vil sikkert medføre endringer av valgordningen, ettersom fylkene i dag er valgdistrikter til stortingsvalg, og en slik "tilpasning" er ganske uproblematisk, enten det gjelder å ta i bruk teknologi, stille sikkerhetskrav for å hindre manipulering av valget eller andre forhold som sikrer at valg avholdes korrekt og uten juks. Her dekker utredningen godt opp. Men tillitt og troverdighet er sterkt knyttet til; 1. En god. spredt representasjon av folket, og derav over tid om folkets vilje blir hørt 2. Graden av profesjonalitet, åpenhet og debattgrunnlaget i politiske beslutningstageres kretser, både i Storting og på de kommunale og fylkeskommunale arenaer 3. Er geografi, yrke, næring, aldersgrupper og demografi riktig representert, eller får vi en "egen politisk -elite" som tviholder på sine taburetter? 4. Hvilke farer og fordeler vil en profesjonalisert politisk elite som i generasjoner sitter i samme makt-posisjoner gi? Hviklen kompetanse kreves for å vurdere sakene som fremmes i stortinget fra departementer, direktorater og nedsatte faglige samarbeidsgrupper? Vil demokratiske prosesser og beslutninger bli mer effektive eller bedre av en utvikling av profesjonelle karriere-politikere som sitter i mange perioder i sine nominerte parti-posisjoner? Eller burde større deler av samfunnets kompetanse og erfaring på beslutningsfora også sikre en stemme inn i landets lovgivende forsamling? Parti-systemet har kun virket i snaue 140 år, og diskusjonen dreier seg om sperregrenser til stortingsvalg, og om umyndige 16 åringer skal få stemme. En diskusjon om hvorvidt parti-strukturen reduserer troverdighet og tillit til demokratiet, burde vært ivaretatt i prosessen om ny valglov Videre burde lengden på periode for hvert Storting være diskutert, (både antall år og sesjonsperioden for Stortinget hvert år) samt om det skulle vært begrensninger for de folkevalgte når det gjelder hvor mange perioder det var mulig å være stortingsrepresentant. Men den kanskje viktigste unnlatenheten, er om representantene på Stortinget faktisk speiler folket, og at man dermed kan si at folkets vilje blir hørt. Nå vi følger debatter før vedtak i Stortinget, med et titalls representanter til stede, er dette ofte en opplesning av synspunkter og innstillinger gjort i regi av parti-organisasjonene. Diskusjonen før beslutninger vedtas skjer i mindre grad i stortinget og mange debatter blir dermed en tilnærmet parodi. Budsjettbehandlingen på høsten virker å bli en arena for å skrike høyt om å flytte en enkelt prosent av kostnader på statsbudsjettet. Tiden stortinget krisemaksimerer regjeringsdannelse for å flytte på noen promiller av et statsbudsjett, bør brukes på debatt i åpent storting i de 2 måneder etter fremleggelsen i oktober hvert år. At enkeltpolitikere eller partier med generasjons- historie bytter blokkside ut ifra hvor de kan ha påvirkning for sine hjertesaker, svekker troverdigheten sterkt. Det betyr at de ikke når frem med sine meninger og forslag til løsninger i eksisterende parti-struktur. Vingling skaper lavere tillit, og det går til syvende og sist utover de gruppene som faller utenfor demokratiet. Er demokratiet i Norge tjent med en slik virkelighet? Jeg tror folk flest mister troverdigheten til både institusjon og politiske representanter, noe som altså regjeringens egen rapport bekreftet. Vil strukturen som i de siste årene i vår lovgivende forsamling, og hvordan den settes sammen føre til at Norge som demokrati er på gale veier? Hvordan vurderer vi Norges demokrati mot andre land? Dagens valglov, dog med de justeringer som utvalget har kommet med for å korrigere seg inn i "generasjons-utviklingen" vil ikke redusere distansen mellom borgere og beslutningstagere i Stortinget. Det er fortsatt for stor risiko for nepotisme / innavl i de grupper/familier som har plassert seg midt i honning krukken - og tviholder på posisjon, personlige fordeler og karrierevei. Om gutteklubben grei var ille i forrige århundre, ser vi en politisk «maktfamilie» som hegner seg om sine egne i dag. Vi opplever også en stigende grad av renkespill, en rekke av påstander og intrigespill fra aktører. Her vil en økende grad av digitalisering gjennom sosiale medier sterkt øke denne risikoen. NRK har dokumentert hvordan et parti kan manipulere en velger-gruppe (skolevalget) Dette kan og vil skje med andre grupper også. Hvordan reverserer man et valgresultat som er manipulert? Innfører nyvalg? Det er ulike defineringer av korrupsjon. At pressgrupper kan kjøpe seg så mye påvirkningskraft kan man kanskje kun i begrenset grad motvirke. Men med mer åpenhet, reelle debatter i åpen sal, og større rotasjon av de folkevalgte, vil sikkert redusere kraften til den skjulte påvirkning. Ved at de folkevalgte bestemmer og kontrollerer sine egne lønns- og kompensasjonsordninger, eller tildeler seg infrastruktur og fasiliteter hinsides all fornuft er også en forfordeling av seg selv på andres bekostning. (eks; 500 ansatte i stortinget skal sikre at de folkevalgte følger egne lover og vedtatte prosesser. Med 2 ansatte pr stortingsrepresentant klarer de ikke å kontroller reiseregninger, bedrageriforsøk eller sikre vandelsattest/politigodkjenning for en "liten" organisasjon på under 200 personer. Vil tro de fleste bedrifter har en bedre HMS og internkontroll, uten å ha 1:2 HR-ansatte). Det er ikke rart at tilliten til den lovgivende forsamling er svekket. Og om en god pandemi håndtering av regjering og departementet/direktorat vil veie opp for den nedadgående trend kan vi håpe på. I motsetning til andre land kan man åpne pengesekken, sikre folket brød og sirkus, og dermed vil det tilsynelatende være ganske rolig krusning på vannet - mens strømmen står sterkt i dybden. Faktisk har flere undersøkelser om velgeratferd vist at folk demonstrerer stor avmakt ved å unngå å stemme, eller subsidiært velger et annet parti som uten blygsel lover mer enn de noen gang vil kunne holde. Lojalitet og stabilitet kan være bra, men det er i hvert fall ikke til fordel for demokratiet å ha en mer volatilt velger-adferd styrt av hvem som skriker høyest og lover mest før et ugjenkallelig (selv med nye forslag) valg hvert 4 år. Her kommer også risikoen for manipulerte velgerpåvirkninger i sosiale medier frem, slik risikostyringsselskapet Proactima, har vurdert for utvalget. Antall avlagte stemmer representerer faktisk under 50% av befolkningen, og da utgjør 20% velgere over 75 år. så er det heltemodig innsats på forsidene av alle aviser hvem som klarer å få presset den siste stemme ut av bestemor. Med en drøy million stemmer (20% av befolkningen) blir lover og statsbudsjettet trumfet igjennom, med til dels kostbar avlat til særinteresse- eller protestpartier med noen tusentalls stemmer bak seg. Politikerne står i kø for å "lufte" bestemor på valgdagen som de 1.260 andre dagene er "glemt" på salderingsposten. Det er mange grupper - innvandrere, syke, ungdommer osv som ikke blir hørt, sett eller lyttet til med dagens valgstruktur. Det er for enkelt å si til bestemor at hun skal melde seg inn i et parti og tro at hennes meninger vinner frem i god tid før det er for sent. Jeg mener derfor at valglovutvalget også bør vurdere følgende løsning for å sikre det som lå i mandatet til utvalget; 1. Vurdere kortere valgperiode, eks 2 eller 3 år. 2. Vurdere begrensninger for representanter på maks 2 valgperioder 3. Vurdere kortere stortingsperiode pr år (6 måneder 1/2 års storting) Avlønnes deretter mer som et tidsbegrenset verv, ikke som heltids-stillinger. 4. Vurdere om digitaliseringen av samfunnet gir bedre mulighet for økt bruk av folkeavstemninger 4. Avklare rolle og ansvar tydeligere mot byråkratiet og borgere (strategiske rammer, lovgivning som gir rammer om demokratiske normer) 5. Sørg for 100% av befolkningen blir representert i stortinget (Ny representasjonsordning) En måte å sikre folkets representasjon vil kunne være: 1. X% valgoppslutning gir partiene og partienes prioriteringer (lister) et definert antall representanter 2. Løsning med kumulering, utjevningsmandater fjernes 3. "Representasjonslisten" får antall representanter 100% - X% valgoppslutning = antall mandater (269 representanter, 70% valgoppslutning gir 116 fra partilistene, og 53 fra representasjons listen) Det finnes nok, gode tillitsfulle mennesker med erfaring i andre beslutningsfora, bedrifter, offentlig, organisasjoner eller frivilligheten, som kan stå frem med sine stemmer og meninger i et Storting. På denne måte får alle nordmenn sin stemme representert inn i Stortinget. Det styrker tilliten til det norske demokratiet, og gir en bedre troverdighet for de lover og rammer som gis samfunnet. Representasjonslisten vil være sammensatt av; - representanter som er valgt av samfunnets ulike grupper, yrkesmessig, næringsmessig. aldersgrupper, frivillighet/organisasjonslivet, alders -grupper, geografiske forhold. Det vil være 2-400 ulike grupper fra hele spekteret i samfunnslivet som skal være representert, og med en god matematisk fordelingsnøkkel, så vil over tid / generasjon alle gruppene være direkte representert i den lovgivende forsamlingen. Det kan etableres et Representasjons-råd som setter opp listen (hvilke grupper) for neste valgperiode, også ut ifra utvikling av størrelse på velger-grunnlaget i de spesifikke grupper, samt vurdere sammensetningen etter saker som er planlagt fremmet for Stortinget. I påfølgende periode Så skal det være opp til disse gruppene å velge den eller de som skal representere dem på Stortinget i påfølgende periode. Det er organisasjonen eller gruppen som velges, og de styrer selv sin(e) kandidater. Vi får med dette politiske beslutningstagere med erfaring, tillitt fra sitt "bakland" og som blir tvunget til å stå opp for sine meninger, i stedet for å drive renkespill eller bli en brikke i et partis politiske spill. Eksempel; Sjømat-næringen med sine xx ansatte og 200 næringsaktører vil ha x representanter Idrettsforeninger med sine xx lag og xx forbund vil ha X representanter Ungdommer vil gjennom ungdomsorganisasjoner og elevorganisasjoner velge ungdomsrepresentanter (18 år) Barn vil ha sin representasjon via valgte representanter fra alle yrkesgrupper som jobber direkte med barn Urfolk/samer vil ha sin representasjon Grundere/entrepenører vil ha x representanter Arbeidslivsorganisasjoner (vil gi mindre tilknytning til partier) vil ha sine representanter Fiskere, offentlige ansatte, Helse, politi, gårdbrukere, lærere, fabrikkarbeidere, idrettslag, frivillighet sosialt, listen er lang, sannsynligvis 2-400 grupper. Alle grupper vil naturlig også jobbe for å få inn sine folk i de politiske partier, men vi ser tendenser i nominasjonsprosessene til at det er de populistiske hensyn som vinner frem. Samt sikre plasser til de representantene som aldri har gjort annet enn å være politisk aktive. Fordeling og antallet av representasjon vil gjøres med enkel matematisk beregning, det kan være en omarbeidet. Sainte-Laguë -formel kan benyttes Fordelene med å få inn de ulike gruppers "representanter" er at det er folk med erfaring fra yrke, næring, geografi eller sektor, som er valgt til å representere dem. Da kan de føre sin stemme inn i demokratiet, og vi kan få debatter inn på Stortinget direkte. Utfallet av beslutninger er mindre forutsigbart, og det kan ha sine fordeler vs åpenhet, tillit og troverdighet til lovgivende forsamling. Det vil også si at man kan reduserer eller stanse alle ulike lobbyister /betalbare rådgivere inn mot politiske arenaer som jo stort sett skjer i det skjulte. Det vil styrke demokratiet at debatten revitaliseres i lovgivende forsamling, og at proposisjoner ikke er ferdig "debattert" før de dødes debatt gjennomføres. Blokk og parti -tilhørighet I dag snakker vi om rød eller blå blokk, og noen populistisk partier som i de senere årene har "skreket seg både opp og ned, til høyre og venstre", enten ved å love mye til mange, eller bytte blokkside. Det er i perioder blitt et spill som innebærer en stor risiko for polarisering av demokratiet Et godt demokrati er som fargepaletten hvor det er 3 grunnfarger; Rød, Blå og Gul (Sentrum). Det er godt mulig å etablere en struktur på dette, gjennom parti- og representasjons- listemodellen.. Interesseorganisasjoner, både ut ifra yrke, geografi og sak (Kyst-partiet, Bylista, miljø/bompenge-lister) er som oftest kortvarig representert i parti-strukturen og i beste fall utgjør de litt ustabile parenteser i historien. Disse gruppene får sjelden en varig stemme som de i egenskap av "populasjon" skulle fortjene, men bruker ofte oppblomstrende protest-organisasjoner som klarer å danne partier, som deretter forsvinner igjen. For beslutninger / lover som skal vedtas, vil et Storting som beskrevet, være mer vitalt og ha en langt mer levende og åpen debatt. Og vedtakene blir fattet etter demokratisk diskusjon, og ikke på bakrom eller på partikontorene der utfallet i praksis er avgjort lenge før debatten ettersom partipisken fortsatt svinger hardt.. En åpenhet om tilhørighet fra de velges som representant for sin gruppe bør være uproblematisk, og ved å være selvstendige representanter, vil de stå til ansvar for sine valg overfor sin "representasjons gruppe". En slik åpenhet vil gjøre det enklere å peke på hvem som gis i oppdrag å etablere regjeringsmakten etter hvert valg. Oppsummert: Utviklingen med lavere tillit og troverdighet til demokratiet vil medføre en konsentrasjon av makt hos en ganske ensartet elite, og vil redusere folkets vilje og folkets representasjon. Det er stor fare for polarisering i vår lovgivende forsamling, og over tid vil dette kunne innebære en stor risiko for forvitring av demokratiet. Den partistruktur vi kjenner i Norge har hatt sitt virke i rundt halve tiden siden 1814. Utviklingen går feil vei når det gjelder den lovgivende forsamlings representasjon av hele befolkningen. Stortinget blir et sted hvor en liten profesjonell parti-elite vedtar lover på saker som er avgjort i departementer, parti-organisasjoner alene og i nedsatte arbeidsgrupper. Vedtaks-debatten om politiske saker er fjernet fra Stortingets, og beslutninger er drevet av renkespill, populisme og taktikk for å friste en stadig mindre del av befolkningen til å avgi stemme ved neste valg. Ved valg til nasjonalforsamling vil den foreslåtte metode (Ny representasjonsordning) sikre at alle innbyggere har en stemme i demokratiets lovgivende forsamling. Og forslagene til hyppigere valg, kortere stortingsperiode og begrensninger i representanters perioder, vil styrke tilliten til demokratiet. Også de som av ulike grunner ikke ønsker å stemme direkte på et politisk parti blir representert og får en stemme! Dette vil styrke det faktiske demokratiet i fremtiden og skape større tillit og troverdighet til demokratiet. En slik utredning av valgloven som beskrevet kunne og burde vært vurdert i innspillet fra valglovutvalget. Mandatet ga grunnlag for å se nøyere på hvordan hele landets befolkning kunne fått sin representasjon i den lovgivende forsamling. Derfor håper jeg at dette innspillet fra meg som privatperson, uten andre hensikter enn å styrke demokratiet i Norge, vil bli tatt med inn i diskusjonen før ny valglov blir vedtatt.

Norges Seilforbund 50 år 2020 - boken som unnlot litt for mye av det som skapte Norsk seilsport de siste 50 årene

 Innlegget i Seilmagasinet sept 2020 ble en litt kortere artikkel, og det er sikkert best. Den lengste artikkelen dro for mye seilsportpolitikk inn 

Her er link til seilmagasinet;

https://api.seilmagasinet.no/leif-w-erichsen-norges-seilforbund/jubileumsbok-som-ikke-forteller-alt/703283

Her er "brutto-artikkelen"

Norges seilforbunds 50 års historie fortjener langt mer enn det boken "Seiling i Norge" gir.  

Boken ført i pennen av Mikkel Thommesen  til NSF 50 års jubileum 2020 har med en lang rekke av de viktigste hendelser, men store deler av den "moderne tids" seiling- og forbunds historie er uforståelig utelatt, eller endog mye trykkleifer og faktafeil. 

Er det slik Seilforbundet ønsker å  få frem historien til den organiserte delen av vår idrett? 

Boken burde vel startet fra sent på 60 tallet og de hendelsene på fjorden og i korridorener på Rud, som lå til grunn for etableringen av NSF, politikken og NIFs strategi rundt organiseringen av norsk idrett.  

Hvorfor er trendene, arrangementene og båtklassene som satte preg på Norsk seilsport på 70- og 80 tallet nærmest utelatt?   

 Hvor er historien om 2 mannsjollene, de små kjølbåtene og de første initiativ for seiling med funksjonshemmede? 

Kunne man brukt et par sider å skrevet om solide båtklasser i mange seilforeninger til "hver seilforening sin båtklasse? De store utenlandsreisene som lærte oss å like varme strender? Snipene som reiste i karavan til Palma i påsken, 30-40-50 Brettseilerne til mesterskap rundt i hele verden, 50 seilere til Grand Canaria/Anfi de Mar hver vinter for å seile integrert i 2,4mR , for ikke å glemme alle klasser som seilte i Øresund og Marstrand hvert år. 

Antall seilere som fikk lukte på internasjonale startfelt var enormt de første 10 årene  vs de siste 10 årene av forbundets levetid. Hvorfor skjedde dette, og hvorfor er boken så fokusert på de siste 10-20 årenes smale regatta-deltagelse?

Transformasjonene og utviklingen av båtklasser - dette var med å skape Norsk seilsport på goidt og vondt; 

- fra Killing/Kutter/Knarr/BB11/Andunge perioden til Yngling, H Båt og Solingen og gjenoppstandelsen av Drakeklassen 

- Etter plywood-fremveksten på 60 tallet (Gazelle/Mirror/Dolphin) til 70 tallets Flipper- Trapez/Fireball/470 -epoke som faktisk la grunnlaget for de Norske regatta-heltene 10-20 og 40 år senere.  

- fra OK- og  Finnjollemiljøene på 60 tallet  og videre til oppblomstringen av E-jolle og laser på 70- og 80 tallet.

- Seilmiljøet rundt Sunnås sykehus og Nesodden/Steilene som ga startskuddet for seiling for funksjonshemmede, og hver vinter med Ernst Torp og Steff Herbern som dro 50 seilere til Grand Canaria uten å belaste forbundets slunkne kasse for å seile 2,4mR 

De siste 1% - eller  "1 av 100 ungdommer" som kom inn i disse båtklasse-miljøene på 60-70 tallet, var de som satte sitt preg på mesterskapene på 80- og 90 tallet, og de fleste er heldigvis nevnt. Det er forståelig at "de andre 99" ikke er nevnt, men miljøene, klassene og aktivitetene som dro bredden inn i regatta-norge burde få sin del av oppmerksomheten i en slik bok. 

 

Vi vet at alle bølger som går opp, kommer ned, og hver 7 bølge er større enn gjennomsnittet. 

Men i en historisk bok så er det båtklassene som ga tyngdepunkt.  Onsdagsseilaser i lokale seilforening med mer enn 40 Flippere på startstreken - høstregattaer med innpå 100 joller i samme klasse. 700 brettseilere på sommerseilas-uke langs hele kysten.  Norsk seilsport historie har mange slike minner, men initiativ og entusiasme har vel fått varierende grobunn i et forbundskontorene som alltid har ligget langt fra sjøkanten. 

 

Resultatlistene de siste 25 årene tyder på hvor ille prioriteringen har vært - selv om hederlige mesterskapsmedaljer har ramlet litt tilfeldig inn. Alltid stas å bli "verdensmester i Oselver" men utenfor andedammen så blir det ikke lagt mye merke til...  

 

Utvikling og trender i 50 år -  hvor er det kapitlet? 

Transformasjonen fra 3500 ganske aktive A-joller pr 1969 og 5-6 optimistjoller til et tiår med 100 optimistjoller og st.hansbål for alle A-jollene. Hva skjedde? 

Da 2 mannjollene "døde" så blomstret E-jolle og Laser klassene - men volumet av disse var vel bare en brøkdel av perioden fra primo 70-tallet. Og positive Feva-sponset klasse blir jo som en dråpe i historien. 

Brettsportens sterke opptur og raske nedtur på 80 tallet - hva skjedde ? 

Men gode seilere bl.a. i Bundefjorden, Asker, KNS, Moss og Tønsberg kom ut fra denne perioden.  Foreldregenerasjonen tok ansvar i foreninger og forbund - og hadde stort sett sin egen agenda eller oppfølging av sine egne poder å fremføre. Hvem i forbundet tok på seg den store sydvesten - og skimtet mulighetene utenfor egen skjærgård?  

En jubileums bok burde vel ha gjort en analyse eller fått uttalelser om årsaker til knall, fall og kullseilaser, slik at vi glade seilere kan lære av hva som skjedde feil. 

Det burde faktisk vært 100 vis av Norske internasjonale toppseilere som kom ut fra all seilsportaktivitet de  første 10-år  av NSF sitt virke. Og ikke tusenvis av utslitte frivillige !  

  

Bredde skaper topp. La oss håpe at den gode bredde på nye steder som Ulabrand kan legge grunnlaget for fremtidig topp. Men for 50 år siden var det slike jolle-miljøer 5-6 steder bare i indre oslofjord.  

 

Hvor er historien om foreningers kamp for å ha et sted å drive sin idrett på? Er noen klar over den forsvinnende lille % andelen av  anleggsmidler til vår idrett som seilsporten har klart å sikre? Hva betydde Hella-banen for trening av olympisk baneseilas? Hvem kjempet for at Oslobanen skulle få "plass i fjorden" i skips-anløpenes kjølvann?

Hvorfor er innsatsen til de 40 talls klasseklubber utelatt? 

Det er en kjennsgjerning at klasseklubber etter Kjerulf/Sundheims epoken mistet all organisatorisk status og økonomiske-grunnlag tidlig på 80 tallet. Og når seilforeninger (og kretser) er eneste akseptable ledd, ja så blir det "hver by" sin avdankede seilbåtklasse" -syndromet.. Det styrker neppe bredde eller bredde i toppen av idretten vår. Dessuten ser vi idag regatta-aktviteter utenfor den organiserte delen av idretten vokse.  

Arrangementer; 

Vi vet alle hva Skaw Race betydde for havseilaser. Men hvor ble det av kapitlet om alle de andre store regattaene etter at "landsregattaen i Horten druknet samtidig med NSF ble etablert ? Jeg nevner her noen av de viktigste; 

- Krystallregattaen på Randsfjorden - 2-300 joller i september hvert år invitert av Glassverket og lokale entusiaster. 

- Asker Grand Prix, 300 joller på Blakstadtangen - det var ikke plass til biler og tilhengere så ungdommer seilte fra malmøya, oksvald og sarbuvollen til Blakstad. Ikke rart det ble mye god treningstid for denne generasjonen!  

- Oslo Race Week - både den første runden på 80 tallet og i 20 pr fra 1990 med Aker Brygge /Herbern Marina som base 

- MILK Festival 

- Skagen Race, etter 10 år nesten uten havseilaser i Skagerak dro CSF igang nytt konsept med tett samarbeid med Skagen kommune og handelsstand i 1990 - før de overlot til Bærum å dra arrangementet videre i 1994/95

- Pinsesamling på Fjærholmen, sammen med sommerseilaser er kanskje en av de få arrangementer som har overlevd i 50 år. 

- ABC- og  jevnlige arrangementer på Steilene, Stordal, Aker Brygge for seiling med funksjonshemmede, det gode samarbeidet med andre land og drivkrefter, som Peter Norlin ? 

Drivkrefter og frivilligheten 

Alle store arrangementer har enkeltpersoner som er drivkraften : noen ganger er det ren frivillighet, andre er det i egeninteresse;

- Trygve B/Finn R/Jostein S er nevnt i miljøet rundt seiling med funksjonshemmede : men hvorfor er en entusiast som Steff Herbern utelatt? Som i 20-25 år stilte sin Marina midt i oslo havn til rådighet for 10 dagers arrangement og sosial samlende glede? Det var vel flere deltagere her enn i alle høst- og vår regattaene i fjorden tilsammen. 

I 15 år ble Integrated cup avholdt i Oslo havnebasseng hver sommer - som en samlende faktor for å bygge videre miljøet for funksjonshemmede. I seilsporten kan kan i stor grad stille likt på startstreken - det er få idretter forunt - burde ikke integrasjons-seiling utover de siste gode sponsede initiativene i KNS være nevnt? (AmK/V. 

- Peter Marstrander , LWE og Jan von Koss som startet opp MILK Festival på 80 tallet- som trakk 5-800 brettseilere til ukes-landsregatta gjennom et ti-år.  Og som organiserte MILK Cup i 30 seilforeninger langs hele kysten, på innlandssjøene  og helt opp til Svalbard. 

Og det er en lang rekke flere tradisjonsrike regattaer rundt kysten som burde være nevnt. 

 

Konflikten mellom OBSAN (brettseilerne)  og NSF som var på nippet til at brettseilerne gikk ut av NSF og sammen med freestyle-forbundet. 

 

Norsk seilsports historie fortjener mer enn denne boken gir.   Fra å være fokusert på både bredde og topp og variasjonen av store og gode arrangementer/regattaer, så er NSF blitt en landsorganisasjon for idrettsforeninger som driver med havnedrift - brygge-kapasitet og brygge-utleie. Hvor stor % av BNSP er tuftet på seilas-aktiviteter - og hvirdan har denne utviklet seg i perioden?  

 

Om seilsporten hadde et rykte før NSF om å være blazer-kledd gubbevelde fullt av kameraderi , så er det ikke blitt særlig bedre de siste tiårene, til tross for HMK innsats under etableringen. Noe forfatteren av boken vel dokumenterer bra med sine unnlatelser og hva som er tatt med av innhold. 

Men det er vel tidstypisk at antall sider tilgjengelig for en jubileumsbok nok er begrenset i 2020, så det var ikke "plass" til alle positive nyanser innenfor NSF. Sånn sett er det nok siste gang en papirbasert historie med redaksjons-styring blir gitt ut...NSF burde kanskje ha etablert et NSF kapittel i Wikipedia og invitert til brede innspill fra hele seilnorge. 

Men; Husk at seiling er en av de ytterst få idrettsgrener hvor man har et livslangt forhold til sin passion, og den livsgleden kan ikke noen organisasjon eller forpatter ta fra oss seilere.  Motvind er til for å seile i, men medvind er fortsatt undervurdert moro ! 

 

Leif W. Erichsen

Lyst- regatta- og gledes-seiler siden før NSF ble grunnlagt - joller, brett, kjølbåt og havseilaser 

tillitsvalgt i 45 år, klasseklubber, seilforeninger, Seilkrets, Idrettskrets, andre fler-idrett-foreninger

fagredaktør 5 år i Seilsport (NSF offisielle organ) 

 

 

Leif W. Erichsen

Lyst- regatta- og gledes-seiler siden før NSF ble grunnlagt - joller, brett, kjølbåt og havseilaser 

Tillitsvalgt i 45 år, klasseklubber, seilforeninger, Seilkrets, Idrettskrets, andre fler-idrett-foreninger 

Fagredaktør 5 år i Seilsport (NSF offisielle organ) 

 

Sannheten om parkerings-mafiaen del 14

Eksempel på ren parkeringsfelle fra trafikksjefens etat/BYM i Oslo

https://akersposten.no/meninger/er-folk-tjukke-i-huet-gir-de-f-eller-lar-de-seg-lure/19.3152?fbclid=IwAR35PbTXmGj1t6yigwR8jFBsZsNYLYwv-uLFjdwH0TGm3DZN0l8gp5Tl_xE

Dronning Eufemias katastrofe....

Paradegate og fremtidens viktigste gate i Oslo Det er den bredeste gate i norge (43meter og rett strekning fra stortingen til gamlebyen) ) Dyreste gate som er bygget 13000 pr cm Ingen syklister er fornøyd ingen busser er fornøyd Ingen taxi er fornøyd ingen bilister er fornøyd Fotgjengerne er sikkert lykkelige når det ikke regner.... Trikken er sikkert fornøyd når den en gang kommer,,,,, Bare ansvarlig i statems veivesen, en sosiolog som driver med felleskapets samferdselsprosjekter er fornøyd og fosvarer fadesen en rekke ganger. Jeg så 15 mennesker fra statens veivesen i flere dager stå i krysset Nylandsveien for 3 år siden og overvåket trafikkaoset... og mente at alt ville gå seg til med tiden... Byråden tror at alt løser seg hvis man stanser privatbilene ytterligere 18 timer om døgnet. Er stengt i rushtiden allerede. https://www.nettavisen.no/nyheter/innenriks/statens-vegvesen-avviser-at-dette-er-en-fiasko-gate/3423530786.html Det skulle vært forbudt å eksponere udugeligheten på denne måten!

Turistforeningen plasker uti ....

.....heldigvis på flott måte. Alle ønsker dem velkommen til Sørenga, og håper de kan skape gode aktiviteter på bryggekanten. Godt fundet av Sparebankstiftelsen, Gjensidigestiftelsen og E. Astrups stiftelse er det kommet et godt og langvarig grunnlag for at mange flere unge og gamle kan få et godt forhold til Oslofjorden ! Men initiativet til DnT til å komme ut fra skogen, og ned fra fjellet skal nok tidligere leder i DnT Kristin Krohn Devold ha ros for. Og det kan vel være at hennes ønske om hvite seil inkludert i aktivitetstilbudene ikke har fått den plassen som konseptet opprinnelig pekte på... Men det blåser varm sønnavind etter åpningsdagen, så vi kan jo fortsatt håpe at det er mer enn padlende kullseilinger som vil prege indre havnebassenget i vår by ! https://www.dntoslo.no

Dame Ellen MacArthurs speach - vel verd 15 minutters oppmerksomhet!

Trist sorti for OL i Oslo 2022

Høyre kunne ikke anbefale regjeringen å stille nødvendig statsgaranti. En godt organisert Nei-front har pøst på med argumenter - ikke minst siste døgnet for at det norske folk skulle tro at IOC sitt pampevelde hadde så snobbete krav at det skjærer enhver troverdighet i det trauste norske folk. Hvor mye som er sant eller hva som er sprøyt spiller ikke stor rolle - toget har kjørt fra perrongen - for et vinterOL i 2022 ihvertfall..

http://www.vg.no/sport/ol-2022/naar-beijing-faar-ol-vil-vi-mimre-tilbake-og-tenke-at-sotsji-var-noekternt/a/23307435/


Og nå kommer sikkert både Tromsø og Lillehammer til å varsle at de gjerne kan lage et OL i 2026 eller 2030.... 

Vi er og blir noen nisser på rottefella fra nord....

Det som er viktig nå vil være å se hvilken annen strategi landet kan legge for å få positiv oppmerksomhet i land vi ønsker skal ha et godt forhold til Norge. Enten det er turisme eller næringsliv, eller bare en troverdighet som et "demokrati" og fredsdrivende , ressursrikt "annerledesland". 
Hvilket nytt idrettsarrangement kan gi landet positiv oppmerksomhet fremover? kanskje viktig å "samle" idrettsnorge og ikke erte på seg Nordmenn som tror gjennom tøvete mediaoppslag iat store mesterskap går på bekostning av eldre og syke. Bergen får sykkelVM, vi har jrOL, SkiskytterVM etc neste årene. Men hva er det som skaper global mediadekning? VM i fotball, RyderCup i Golf, VOR i seiling eller VM i friidrett??IIngen vil gi så mye oppmerksomhet "internt i Norge " som et vinterOL, - men kanskje det vil gi mer oppmerksomhet over lengre tid i de landene som målgruppene "rike turister / demokrati-glade / næringslivsfolk"  bor i ??

Så om andre idrettsarrangement ikke er  "samlende" for alle nisser i Norge - men det er kanskje bedre med 10 fugler i hånden enn 1 stor feit gås på taket.....

Idrettsnorge må bare stokke og koordinere bena litt bedre neste gang - og ikke tro at en arrogant PR kampanje fra guru-forklart Firsthouse kan løse alle fundamentale utfordringer som kommer opp..... til det er nok Ola Nisse litt for klok !

Narre-spill fra P-bransjen

Eksemplene på hvordan Parkering bransjen mer eller mindre bevisst forsøker å lure folk til å havne i P-fella er imponerende og omfattende.

Jeg har vel et 30-talls ulike metoder logget de siste årene, her er en ny;

Sted; Vulkan / Oslo
P3 - gratis parkering inntil 1 time  for REMA kunder som handler.

Bilisten må betale/trekke lapp, og få refundert inntil 20 kroner i kassen på Rema

Før sommeren så fungerte dette greit fra automaten. Korrekt parkering lapp kom ut etter betaling, som kunne rives i to, en til bilen, og en til butikken.

Siden juli har det som kom printet ut vært feil - og ikke som instruksen sier eller viser.
dermed sås det tvil, hva skal man gjøre.
50% vil ta med hele billetten til Rema, 50% vil legge den i bilen og gå glipp av refusjonen.

Butikksjefen hos Rema bekreftet at printen slik den er på veggskiltet fungerte frem til sommerferien, men at kunder de siste måneder kom inn i butikken med eller uten hele billetten. Og med fast stasjonert QPark kontrollør i garasjene så betydde det svært ofte ileggelse av gebyrer i Vulkan-garasjen til de som ble lurt eller gjorde feil med biletten.
Jeg ba Qpark vakten som lusket rundt om råd - og han klarte å rive på skrå (ikke i perforeringen) men midt inne på kvitteringen slik at Rema kunne få sin nødvendige dokumentasjon til å betale ut.....
Riv litt feil, og jeg er sikker på at dokumentasjonen som skal ligge i frontruten ikke ville blitt godkjent...... Neppe oppsiktsvekkende...

Det er ulike "metoder" for fri parkering i selskapene, i de ulike byen i Norge og på ulike typer parkeringsplasser.
Det er å håpe at kravene til nye parkering forskrifter sikrer en felles metode for alle ulike betalings-metoder, enten det er kr 0,- ,  kr 0 i en periode, eller en opplyst pris pr minutt fra innkjøring- til utkjøringspunktet. .
Krav til en digital eller fysisk bom ved inn/utkjørsel kunne ha løst dette uten problemer. 

Men sålenge parkering bransjen med Q park i spissen har stor egeninteresse av å sikre gebyrer fra oss parkering kriminelle, så vil de fortsatt lage ulike "gråsone" lure-løsninger - med eller uten hjelp fra butikkene eller senterledelsen rundt omkring.

Det er mulig Rema ikke har stor motivasjon til å rydde opp med QPark, de sparer jo endel refusjoner til sine kunder. Og QPark er nok bare glade for hjelp fra Rema til å skape forvirring...

Dessuten trodde jeg det var forbudt å skrive "gratis" i markedsføringsammenheng....

Kanskje forbrukerrådet skulle tatt en titt på det.....








I

STANS PARKERINGSKRIMINALITETEN !

Vedlagt er mitt innspill til samferdselsdepartementets høringsrunde om nye parkeringsforskrifter.
10 års utvalgsarbeide, godt farget av en parkeringsbransjes behov for fortsette gråsoner og en praksis som medfører gebyrinntekt på 5-800 millioner kroner pr år har vært en tung materie å jobbe seg igjennom i sommer. 280 siders forslag, noe gode forslag, men mye helt bortkastet hvis det finnes vilje til å etablere en ordtlig og redelig parkerings-ordning her i Norge.  
At det ikke stilles krav til aktører som skal tjene penger på parkeringstjenester er ille, krav burde forventes å bli stilt til en bransje som skal ha et kommersielt solid fundament. En regulering må faktisk unngå at parkerende bilister blir lurt, villedet og direkte kastet inn i "gebyr gapestokken" som parkeringskriminelle.
At Norsk lov som gjelder for all annen handel av varer og tjenester ikke kan brukes for denne bransje, er foruroligende. Kommer juristene på banen, eller er de opptatt av å mele sin egen kake i gråsone-konfliktene som denne forskriften (hvis den går igjennom) bygger opp til?
Jeg hverken tror eller håper at regjeringen kan leve med dette 280 siders "bransjefargede" fordels-skriptet. Forslaget fremlagt bygger hverken opp til de føringer/målsettinger som er gitt tidligere for arbeidet, eller bygger opp til en lavere konflikt-linje mellom en grådig parkeringsbransje og bilister som faktisk forsøker å parkere lovlig og betale for en tjeneste som er benytte.


Spent er jeg også for å lese forbrukerrådets høringsinnspill - det vil forundre meg om ikke Randi Flesland ser muligheten for å bruke sine evner for harde skyts inn i dette betente vepsebolet - det er det nemlig god grunn til....






Mitt private innspill 27/8 2014:

 

Samferdseldepartementet

Postboks 8010 Dep,

0030 Oslo

 

                                                                                              Oslo 27/8 2014

 

Høringsinnspill til ; Nytt felles parkeringsregelverk for offentlig og privat parkering

 

Innledning

Vedlagt høringsuttalelse fra meg som privatperson, bilist og samfunnsinteressert borger.

Jeg har med stor forbauselse fulgt med og dokumentert parkeringsbransjens praksis de siste 10 årene, og har ved flere anledninger avslørt hvordan denne bransje systematisk forsøker å gjøre ordinære bilister til parkeringskriminelle. 

Da departementet høsten 2009 fikk nedsatt en ny arbeidsgruppe som skulle bidra til å utrede hvordan et nytt felles parkeringsregelverk i praksis kunne se ut, var det et hovedmål å etablere felles regler for alle aktører, felles sanksjoner og etterskuddsvis betaling av parkeringstjeneste. Samtidig skulle det etableres offentlig kontroll av tilbydere og deres tjenestetilbud, som skulle sikre at bransjen kunne drives på normale konkurransemessige vilkår.

Forslaget til nye parkeringsforskrifter mangler noen vesentlige tiltak og regler for at målsetningene og ambisjonene for en sunn og ærlig bransjepraksis skal ivaretas.

De foreslåtte områder for forskriftene, er til en viss grad i direkte konflikt med selve lovgivningen for annen kjøp og salg av varer og tjenester i Norge.  Derfor må de nye parkeringsforskriftene formuleres slik at denne tjenesten i størst mulig grad tar hensyn til relevant annen norsk lovgivningen for kjøp og salg av varer og tjenester.

Departementet skal ha stor ros for å få sendt nye forskrifter endelig ut på en lang, 3 måneder høringsrunde, og med det forsøke å sette en stopper for mer enn 10 års arbeide med nye parkeringsforskrifter.  Tiden var nok nødvendig, for det har vært tung «materie» å forsøke å lese seg igjennom 280 sider med til dels enda flere «gråsone-defineringer» og ulike sanksjoner innenfor parkeringsområdet, som primært retter seg mot kun den ene parten – parkeringskunder.

 

Oppsummert så er forslaget til nye parkeringsforskrifter omfattende, forvirrende, og i konflikt med fundamental Norsk lovgivning og praksis innenfor all annen tilsvarende salg av varer og tjenester i Norge. Dette er viktig å rette opp ved de nye varslede forskrifter som må komme.

Store deler av forslaget bærer faktisk preg av at flertallet/P-bransjen har fått fargelagt arbeidet i stor grad, og forslagene som legges frem vil medføre en fortsatt stor og unødvendig fremtidig konflikt mellom bransjens ulike aktører, myndigheter på kommunalt og statlig nivå og parkerende bilister som forsøker å parkere lovlydig og uten hinder for annen trafikk.

 

At det er svær vanskelig å få øye på noen som helst «innrømmelser» til parkerende bilisters ønske om å både parkere «lovlig» og kjøpe parkeringstjenester er ikke uventet. 

Det er positivt nok å foreslå graderte bøter og korrigere et bransjekontrollert «konfliktråd», samt innføre krav om at tilbyder skal kunne identifiseres.  Men de helt enkle forslag til tiltak i forskriftene som raskt kan fjerne hele grunnlaget for majoriteten av parkeringsgebyrer, er ikke vurdert i denne lange prosessen.  Det er høyst merkverdig, og jeg håper departementet gjennom de viktigste innspill nedenfor kan unngå en fremtidig uønsket situasjon som kun avler mer konflikt mellom parkerende bilister og ulike (identifiserbare) tilbydere.

Merk også at konflikt og nivået av oppgitthet kan ikke måles i antall P-klager, da en stor del av bøtene blir på ulike måter betalt av arbeidsgivere, og på den måte bare legger unødvendig byrde til norsk konkurransedyktighet. Når vi vet at den nye tvisteloven fra 2010 gir mulighet for å få dekket 20% av tvistegrunnlagets størrelse, så forstår de fleste at klage på feil ilagt gebyr i en lang prosess for å få returnert maks 60-140 kroner for måneders arbeide er fånyttes. Derfor påhviler det departementet gjennom disse nye P-forskriftene å fjerne unødvendig grunnlag for en bransjes med en ekstrem stor bøteiver.

 

De viktigste svakheter ved de nye forskriftene er:

• Etterskuddsbetaling er ikke ivaretatt godt nok.
   
• Krav til fysisk utforming av parkeringsplassene for betalbar parkeringstjenester  er svake eller ikke eksisterende

• Informasjonskravet ved kjøp av tjenestene er ikke ivaretatt godt nok.

Før jeg begrunner disse 3 manglene, så er det viktig å se på de 3 ulike former for vilkårsparkering for allmenheten som dette dreier seg om.

Virkeområdet vil være;

a; vilkårsparkering på veg åpen for allmenn ferdsel,

b: håndheving på veg som ikke er åpen for allmenn ferdsel   

c: parkeringsrestriksjoner utenfor veg

 

A: Gate/Vei-parkering (vilkårsparkering på vei åpen for allmenn ferdsel)

Eneste forvirring som burde tydeliggjøres er om det er riksvei, kommunevei eller privat vei, og hvem som har ansvaret for skilter, oppmerking eller sanksjoner på denne. Definering tettbebyggelse og distrikt kunne vært gjort.

Ansvaret for skilting bør ikke i uoverskuelig tid pulveriseres mellom politi, kommunens samferdselsetat og Statens veivesen. Krav til utforming av skilt for private veier og eiendom burde kunne etableres.   

Det bør i byer stilles krav til både skilt- og veibaneoppmerking for flere av de typiske «trafikkfellene» som de siste 10-20 årene er godt dokumentert gjennom praksis, f.eks  regel om 5 meter fra avrundet fortau. Dette grunnet is/snø forhold som i store deler av året skjuler disse punktene, og urimelig bøtelegging når biler står 7 meter fra et fortaufelt hvor kantstener har en marginal kroming skjer ofte.  Spesielt gjelder dette for indre by-parkering.  

Oslo kommune /Trafikksjefens etat har oversikt på de 30-40 gatekryssene hvor en bedre oppmerking ville fjernet enhver tvil om rettighet til parkering. Vi snakker altså om de stedene som det er vanskelig å vurdere hvor «buen på fortauet» starter og hvor det oppfattes som «melke-steder» for trafikketaten.

 

 

B: Definert parkeringsområde (= virkeområde utenfor veg, innenfor et begrenset areal)  

Dette dekker alle som tilbyr parkering mot betaling (gjelder også der det er kr 0,- for bilistene) på åpne eller lukkede plasser. Forskrifter må sette en grense, f.eks at alle steder med mindre enn plass til f.eks 5 biler skal håndteres etter gate/vei- parkeringsforskrifter. På områder hvor det er reservert parkering, settes det opp parkering forbudt skilt, med krav til synlighet for område eller enkelt-plass, og håndheves etter de forskriftene.  

Med dette sikrer man at alle aktører, selskaper, offentlig eller privat/boligsameier som tilbyr parkering (betalbart eller ikke) på sin eiendom, må følge de generelle lover for all salg av produkter og tjenester.

Det betyr at det må stilles enkle krav til tilbyder hvis de skal drive parkeringsvirksomhet på et avgrenset område;

1. Informasjonsplikt for kostnad og spesielle betingelser i øyeblikket
2. Etterskuddsbetaling av faktisk forbrukt tjeneste.
3. Sikre dokumentasjon i utkjørings-øyeblikket

For vilkårsparkering på definert område løses dette svært enkelt ved at det stilles krav til å etablere en «Port/Bom» ved alle områder hvor det skal være organisert parkeringstjeneste av (godkjent) tilbyder. (selskap eller grunneier) 

Denne trenger ikke å være spesifisert på «type», da det kan være en fysisk port, eller en fremtidig digital port som åpnes uten forsinkelser med en brikke eller via mobiltelefon.

 

Det er ikke urimelig at en tilbyder som skal tjene penger på en tjeneste, må investere et minimum for at et slikt krav innfris. Det er slik i alle andre bransjer som selger varer eller tjenester til forbrukere.

Hvis grunneier ikke ønsker å investere for å kunne tilby parkeringstjenester, så er det helt fritt å tilby allmenheten gratis parkering på sin eiendom, men da skal det ikke kreves andre gjenydelser enn at de parkering f.eks på oppmerkede steder, følger skilter om parkering forbudt etc. Eller man kan sperre av arealet, slik at det ikke er mulig for fremmede parkerende bilister å komme inn på annen manns eiendom. Forskriftene må ta ansvar for å stanse «lureri» ved å være tydelig på krav til parkering forbudt-område. (sperre fysisk eller med god skilting)

 

C: Utenfor vei/parkeringsplasser, (virkeområde for alle områder  utenfor veg)

dette defineres som ulik type utmark, ulik type veiskulder, skog / skogsbilveier  etc  

Problemene oppstår stor sett  der det er utfartspunkter eller for eksempel fly- buss og togstasjoner.

Det burde ikke være problematisk å sette opp ordinære trafikkskilt, eller definere soner med parkerings forbudt. Hvis parkeringsrestriksjoner gjelder for et stort geografisk område må tydelig informasjon settes opp ved innkjørsel. (f.eks bom der skogsbilveien går)   Dette er dekket ok i forslaget til forskrifter, dog kunne det defineres hvor grensen for «grov overtredelse» vil gå, ref forslag om differensiert gebyrilegging.   

I forskriftene burde det defineres bedre hvordan parkering til hinder for passering, eller fare for beredskapstjenester fremkommelighet, vil medføre både gebyr og fjerning av bil (groveste sanksjon). En presis lovgivning vil tydeliggjøre at bortkjøring av parkerte biler skal ha en årsak i at det hindrer fullstendig  annen fremkommelighet, f.eks utrykningskjøretøyer.

 

 

De viktigste svakheter ved forslaget til de nye forskriftene er:

1. Etterskuddsbetaling er ikke ivaretatt godt nok.  

Utvalget hevder at dette er ivaretatt gjennom en førstegenerasjon mobil-applikasjon.

Dette er uholdbart – en lite brukervennlig mobil-løsning fra et 3.parts selskap (eiet av tilbydere)  til 20% høyere pris så viser de sin sanne vilje til å fortsette med dagens tvilsomme  bøteleggingspraksis og derav et høyt konflikt-nivå.

I forskriftene kunne man stille krav til «digitale betalingsløsninger skal kunne registrere inn/utkjøring automatisk (med brikke eller mobil) uten unødvendig forsinkelser. (BroBizz og bompengeringene har jo allerede dette på plass)

I en forskrift kan «unødig forsinkelse» defineres til 1 sekund eller 3 sekunder (brikke-sms eller legge inn ekstern billett).

I dag bruker folk 1-2 minutter på å spasere til den innerste kroken på P-huset, eller i «snøfonnen hvor automaten ligger» og det tar dessuten ofte over 30 sekunder å verifisere betalingskort.  Alt begrunnet i ønske om at noen parkerende bilister unndrar seg betalingsforpliktelsene. Spesielt unødvendig tidstyveri og ekstraarbeid er det i kjøpesentere med fri parkering mot en parkeringslapp – og hvor vi gjentatte ganger ser at parkeringsvaktene sitter i bilene og observerer aktuelle parkeringskriminelle, for raskt ilegge gebyr. Løsningen nedenfor eliminerer denne etiske tvilsomme praksis hos bransjen. 

Det er dessuten enkelt å innføre en god løsning for parkering på definert areal, som har en fysisk eller digital bom ved inn/utkjøring.

Både brikke og SMS kodeåpning vil fungere og imøtekomme kravet om etterskuddsbetaling.

For gateparkering bør departementet sikre at det utlyses åpen anbudskonkurranse for en felles ny mobil-løsning, uavhengig av tilbyder-interesser. De har bevist at de som en av de få aktørene i norsk næringsliv, har en høyere kostnad for en digital ny tjeneste enn en manuell, tradisjonell løsning. Det er jo høyst betenkelig, og viser at bransjen ikke har ambisjoner om å digitalisere betalings-funksjonen for parkering, som kan medføre mindre volum av gebyrer og konflikter i bransjens «parkeringsråd».  Jeg vil ikke her stille spørsmål om honorar til medlemmene av dette rådet henger sammen med volumet av klagesaker, men overlater det til media å grave videre i.

Løsningen med brikke / abonnement  eller Mobiltelefon kan benyttes av alle parkerende og vil enkelt kunne tilpasses ulike ordinære betalingskriterier og betalingsløsninger. Kanskje aktørene fra bankvesenet kunne ta ansvar for hele betalingstjenesten – helt ut til «registreringspunktet»  hvis forskriftene gir ambisjon om å få inn andre og troverdige aktører inn i parkeringsbransjen?

o          Vi ser også på sosiale medier/ debattinnlegg om en økende konflikt med bøtelegging av mobiltelefonbaserte-betalte parkeringstjenester.  Dette er etter mønster fra tidligere «typisk bøteleggingssituasjoner» 5-10 år tilbake hvor det legges opp til et virvar av plasseringer for automater/ulike koder og ulike definerte områder på samme parkeringsareal.(  Om det er brukervennligheten på løsningen som er svak, eller det er bevisst enkelt for en bransje å «fylle opp gebyrkvoten» skal være usagt. Enkelt og forbrukervennlig er det i hvert fall ikke.

Arbeid og hele belasting med klageprosessen legges uten blygsel over på bilistene, og at det er noen flere «fellesregler» for klagebehandling er en fattig trøst når bilistene bruker timer, uker og måneder med en klageprosess. Er det rart det er stor andel som gir opp en slik klagerett, selv om man vet at de sitt på det tørre?

Her skal også nevnes at den nye tvisteloven fra 2010 gir klageren mulighet for å dekke en liten prosent av klagebeløpet. Hvis altså ikke man legger saken over til advokater, da kan man kreve arbeid og kostnader til den store gullmedalje med klageprosessen dekket inn.  

 

Det er derfor urimelig at etterskuddsbetaling hevdes å være innfridd ved at en mobil-telefon-løsning fra bransjeselskap (EasyPark) dekker dette kravet. Det er bare en ny variant av gammel metodikk og forretningspraksis fra  parkeringsbransjen.  

 

1. Krav til fysisk utforming av parkeringsplassene for betalbar parkeringtjenester er svake eller ikke eksisterende

Det er positivt at krav til plasser for funksjonshemmede er hensyntatt. Hensyn til andre typer bilister  (el-biler/ladere) vare/nyttekjøretøy etc er fraværende, kanskje vanskelig å lage forskrifter om alle ulike bilister. Syklister, MC og andre kjøretøy burde defineres og stilles krav om hvor de kan parkere. 

Men jeg mener det viktigste er at det bør være klare minimums kvalitetskrav for den fysiske parkeringsplassen for bilene som gir tilbyder et klart definert ansvar. Dette er på linje med mattilsynets forskrifter for de som skal servere/selge mat på bevertningssteder, og burde være enkelt å ta inn i forskriftene.

• Krav til lengde og bredde på parkeringsplassene må etableres.  Ansvaret for småbulker og oppskraping av parkerende biler føres i dag over til bileier og forsikringsselskapene , og dermed forsikringstagerne.  Krav til egen ansvarsforsikring som dekkes av tilbyder der hvor det f.eks er mindre enn 20cm å få opp døren på burde vært en del av forskriftene.
• Krav til minimumshøyde, eller varsel-krav ved farlige takhøyder burde vært spesifisert bedre.
• Underlagets kvalitet: Lag en norm som kommuniseres (ABCD-type) huller, kantstener, singel, leire, murer uten rekkverk, ting som stikker ut, ting som punkterer. Bransjen selv burde kanskje etablere en norm, og kommunisere dette, slik at det gjenspeiler prisen som kan tas for parkering.
  Avgrensning må etableres for areal inn til «trygg parkeringsplass» 
• Krav til snemåking, strøing, vanndrenering er mulig. Samme regler for alle tilbydere/grunneiere på definert område som eks kjøpesentere har i dag.
   

Det er altså fullt mulig å lage universelle krav, enten det er innendørs eller utendørs områder, og hvor minimumskrav til tjenestenes innhold er definert. Dette er gjort for alle andre produkter og tjenester i de fleste andre bransjer som tilbys forbrukere.  Er det noen grunn til at parkeringstilbyderne ikke har slike krav rettet mot seg i forslaget til parkeringsforskrifter?

 

3. Informasjonskravet ved kjøp av tjenestene er svært godt «gjemt» unna

 

o          I all annen handel av varer og tjenester til forbruker stilles det krav til hva det skal koste, og hva innholdet skal være. Dette er informasjon som kreves opplyst kunden FØR man plukker varen eller bestiller tjenesten, da i liter/kilo/tid etc.  For en parkeringtjeneste på et avgrenset område må det derfor settes opp krav til informasjonsplikt ved innkjørselen, f.eks time/oppstart/døgnpris (oppstart er minimumskostnad ved å kjøre inn).

 

Kravet fra forbrukere må være at de kan «snu» eller stanse kjøpet av tjenester før kostnader faller på, ut ifra at man vet hva tjenesten vil koste.  Mer detaljert informasjon som er generelle og i overenstemmelse med generelle parkeringsforskrifter, skal være tydelig oppslått på stedet.

 

o          Forskriftenes ordlyd må dessuten snus slik at det påhviler tilbyder å merke godt og tydelig de steder innenfor parkerings-området hvor det IKKE er lov til å parkere. (utenfor branndører/trapper etc) I 2014 så bør det være slutt med «liten skrift på bortgjemte skilter bak store trær» slik vi ser at er fortsatt vanlig praksis hos de fleste aktørene i parkeringsbransjen.

o          At man forsøker å harmonisere skilt- og legge større ansvar for all skilting på vegvesenet er bra. I forskriftene burde man presisere hvor på en evnt parkeringsplass/anlegg hvor betingelser skulle bli plassert.  Forslag; Ved innkjørsel og ved naturlig de stedene hvor man spaserer ut fra parkeringsområdet. (f.eks ved inngangsdør til butikk)   

 

Jeg håper at mitt innspill ovenfor vil bidra til å styrke formålet med reglene gitt i føringene for arbeidsutvalgets mandat i sin tid;

- Sikre en forutsigbar, balansert og forbrukervennlig utøvelse av parkeringsvirksomhet

- Sikre at parkeringstilbudet er universelt utformet

- Sikre at parkeringsvirksomhet utøves med god kvalitet, og mest mulig likt uavhengig av

hvem som er tilbyder

- Bidra til likere konkurranseforhold mellom tilbydere av parkeringstjenester og

- Legge til rette for offentlig kontroll av virksomheten

 

 Oslo  27.august 2014

 

Leif W. Erichsen

 

PS;

I motsetning til de fleste som har jobbet med de nye forskriftene de siste årene, kan jeg poengtere at jeg ikke snakker «for min egen interesse og syke mor» lenger.

I fjor flyttet jeg til sentrum av Oslo, og savner hverken bil, kø i rushtiden eller å kjøre rundt på leting etter parkeringsplass. Jeg konverterte til tråsykkel, joggesko, Vespa og privatsjåfør ved behov.  Oslo by er nemlig blitt et paradis å handle i etter at bompengering og fjerning av betalbare parkeringsplasser i gatene har tatt «grønn» overhånd.

Så det er ikke av «egeninteresse» at jeg mener at  en «outlaw» bransje med aktører, enten det er skatteparadis-tilknyttede, store og arrogante, eller bare uanstendige og grådige, må bli regulert etter de samme grunnleggende lover som for all annen næringsvirksomhet.

Det håper jeg at departementet med sin nye ledelse fra 2013 også innser.   

 

Huseby Idrettspark - en skamplett for politikerne !

 http://www.dittoslo.no/ullern-avis-akersposten/nyheter-akersposten/byradet-gir-opp-kampen-for-11-bane-pa-huseby-1.8491697

Innspill Oslo Sykkelstrategi 2015-25

Innspill til Oslo kommune Sykkelstrategiplan 2015-25

«Sykkelstrategi 2015-2025»

saksnummer 13/09678.

Fra;

Leif W. Erichsen

Bydel Gamle Oslo

Sykkelflyktning fra en nedprioritert ytre bydel !

Kilde terrengsykkel.no

Innspill som Osloborger, friluftslivengasjert, initiativtager til VAGS

Jeg ønsker som innspill til Oslo Kommunes sykkelstrategiprosess å komme med noen vesentlige forhold, som jeg mener vil ha betydning for gjennomføringskraften av de ambisjonene skissert opp i utkast til Sykkelstrategi for Oslo 2015-25. .

Som del av et masterstudie under Høyskolen i Vestfold, er det etablert et prosjekt «VAGS- Vestre Aker Gang- og Sykkelveinett» som ser på en helhetlig løsning for all myk infrastruktur i bydelen. Prosjektet har også gått igjennom den svenske konsulent-rapporten og dataunderlaget, og stiller flere spørsmålstegn ved adferd/trafikk målinger og hvordan så ambisiøse mål kan etableres uten at man er mer konkret på hvordan få dette til med begrensede midler.  

Som et eksempel på forsømmelse har Vestre Aker bydel har fått noen få hundre meter med gang- og sykkelvei de siste 20 årene. Selv de strekningene som er politisk vedtatt utført de siste 10 årene, (4,5km) så får man ikke igangsatt/bygget mer enn noen hundre meter sykkelbane.

For at Oslo kommune skal ha troverdighet for å styrke sykkelandelen for hele byen, må det tas sterkere grep og involvere  ulike idrett, vel og frilufts-organisasjoner og borgere i de ulike bydeler for å gi et løft for den «myke infrastrukturen» .

Og det må arbeides fremover på en helt ny måte, skal den reviderte målsetningen på 580km sykkelvei og sykkelandel over 16% kunne innfris.  

Da indre by er godt prioritert allerede, eller har begrenset potensiale for å øke sykkelandelen, tar jeg på meg brillene til en av bydelene i ytre by i dette innspillet.

1.     Et hovedsykkelveinett alene dekker ikke behovet for trygg, myk infrastruktur for ulike brukergrupper, ulike tider på dagen, uke/helg og gjennom året. Det må etableres et samarbeid med de lokale bydeler for å løse de ulike utfordringer som hver bydel har.

De mest trafikkfarlige punktene må identifiseres og løses på gode måter for alle trafikanter.

Trafikkmålinger gjort fra Markør 2013 for de ytre bydeler som Vestre Aker dekker ikke de faktiske forholdene, og hvis det datagrunnlaget som er presentert brukes som beslutningsunderlag, viser det hvordan de ytre bydeler blir nedprioritert fremover, slik det har vært de siste 20 år.

Hvis målsetningen som skisseres opp, 16% sykkelandel, så betyr det at en tilrettelegging av de folkerike ytre bydeler må prioriteres opp. 

En prioritering av de bydelene som ligger tett til målsetningen i dag, vil i beste fall flytte trafikk over fra gående og kollektiv over til sykkel.

En innsats i de ytre bydeler, hvor avstand til jobb/skole er innenfor en rimelig avstand, vil medføre en større reduksjon av bilkjøring og distanse kjørt i større grad enn i de sentrumsnære bydeler.

Det er to kartskisser som viser foreslått løsning for Vestre Aker:

1.         Forslag til fremtidig ny hovedsykkelveinett

2.         Forslag til sykkelveinett for lokal trafikk, og som knytter alle skoler, fritidsarenaer og sentre sammen

Disse to vil på flere steder overlappe hverandre, og ha krysningspunkter. I de områdene hvor det er forventet større trafikkbelastning, må også krav til kapasitet og trygg design vektlegges.

Tilknytningspunkter for trafikk inn og ut av bydelen. Disse punktene er viktige for de fører myke trafikanter videre til sine destinasjonsmål.

Vestover; (Bærum) Fossum, Grini, Lysejordet, Ullern/Øraker/Ring3 (kun ring3 er opparbeidet).  

Nordover (Marka) Bogstad og Holmenkollen (ingen er opparbeidet)

Østover; Slemdal, Ringveien, Vinderen (ringveien og delvis Vindern er opparbeidet) 

Sørover (strekk til fjorden/byen) Lysakerelven, Vækerøveien, Merradalen, Sørkedalsveien, Slemdalsveien. (Sørkedalsveien fra Røa til Smestad er opparbeidet) 

Figur 4- Kart VAGS Hovedsykkelveinett

 

Figur 5- VAGS’ lokalsykkelveinett med viktige knutepunkter

Da dette er skisser til løsning, med begrunnelse på strekning og krysningspunkter i tekst, vil det kunne gi et grunnlag for videre uttegning og prosjekteringsprosjekt i det videre arbeidet. Da vil man også kunne kostnadsberegne og se potensialet for bruk av nye, innovative løsninger.

2.     Samhandling med nabokommuner, for gjennomgangstrafikken både for arbeidssykling og fritidsykling blir viktigere i fremtiden, spesielt når Bærum kommune vil bygge flere tusen boliger rett over bygrensen. (Fossum) Økende marka-trafikk krever også bedre sykkelveinett i de vestre bydeler.

Når flere tusen nye bærumsfolk skal på sykkel-arbeidsreise vest- og nedover hver morgen, må det etableres gode tverrforbindelser også over fra Grini, Lysejordet, Øraker og E18-tråkket.

Bærum vokser, og det er økende trafikk gjennom vestre bydeler og ned til fjorden/Lysaker, og østover. Dagens tilknytningspunkter ved Øraker og ved E18 har ikke kapasitet til å motivere til mer sykkel fra Bærum.  Nye punkter må bli Grini (vedtatt, ikke utført) og Lyse (bro over elven til Nadderudveien) som fortsetter i gode traseer «nedover og skrått bortover til ringveiens trase»

3.     Kostnadsnivået for anlegg må endres ved hjelp av innovasjon og nye måter å anlegge, organisere og vedlikeholde sykkelveinett på. 580km og gjennomsnitt kostnad på 50.000,- pr løpemeter gir 29 milliarder i kostnad.  Anleggstid på 1 km pr år som vi ser på de fleste igangsatte strekninger må forbedres for å unngå negative forhold til grunneiere og andre trafikanter.

Så ambisjoner og realiteter henger ikke sammen i innstillingen til ny sykkelstrategi. VAGS prosjektet har dokumentasjon på hvilke grep som kan gjøres for å finne en fornuftig kostnadsstruktur på myk infrastruktur.

a.         Type traseer

b.         Tidsbruk og organisering

c.         Bruk av planlegging og reguleringsmetoder

I VAGS prosjektet har vi en rekke forslag til forenklingsområder for bygigng av sykkelveier som vil sikre kvaliteten på sykkelveiuene, men til en helt annen kostnadsramme

Det kan hende at endringer på følgende områder er tvingende nødvendig:

-          Planlegging hele områder, i stedet for enkeltstykker

-          Etablere egenkontrollerte «rallarteam» for raskere produksjon

-          Samarbeid med lokale idrettslag og med dugnadsarbeid/entreprise

-          Modulbasert produksjon er mulig

-          Banedekke, se på nye materialer og innovative løsninger

-          Utkjøpsordninger av eiendommer/tomtegrenser lokalt

-          Gjennom skilting, parkeringsrestriksjoner og grøft/kantarbeid og enkel oppmerking på villaveier,

-          Finmasket sykkelnett fordeler trafikken, og reduserer «overkapasitet bredde» på deler av hovedvei-nettet. (bedre med 3 smalere ruter i en retning enn en stor)

-          I en bydel med kupert terreng, løse trafikk opp- og nedover på ulik måte.

4.     Sykkelveier for tur/fritid og organisert idrett blir viktigere i fremtiden, men må knyttes sammen hele veien til der folk kommer fra/bor. Ellers strupes portene til marka og skaper ytterligere trafikkfarlige forhold mellom bilister, turistbusser, syklende, gående og biler i samme kjørebane/kryss.

For Vestre Aker vil dette bety behov for 2 viktige prosjekter inn til marka:  

a.         Etablering av egen trase fra Peders Anker Plass og inn til Sørkedalen. Dette er egen plan, innspill til plan er gitt. Viktig å etablere en trafikksikker kryss på Peders Anker Plass, som tar hensyn til et sterkt økende trafikfarlig krysningspunkt.

b.         Etablering av Bogstadvannet rundt, , 2-4 m bredde, gjerne lettgruset underlag som gir bra dekke for gang- og sykkeltrafikk om sommeren, og med letthet kan inkluderes i skogsløypenettet for langrenn om vinteren.

Denne tur-traseen vil være svært viktig som et interkommunalt samarbeid Bærum/Oslo, også med privat grunneier i en situasjon hvor ambisiøse utbyggingsplaner for Fossum markaby med flere tusen boliger blir realisert.

5.     Gevinster ved lokal finmasket sykkelveinett intern i bydelen før bydelen vokser igjen er viktig, også for å fordele belastingen på «hovedsykkelveinettet»  I dag tør ikke foreldre slipp barn og unge på sykkel til skole, fritid eller venner. Intern bilkjørsel vokser og skaper dårlig oppvekstforhold og passivitets-læren.  Løsningen for dette er så enkel og rimelig at med litt arbeid «utenfor» den tradisjonelle boksen innen samferdselprosjekter i Oslo, burde dette bli realisert raskt i neste planperiode.

Med knapp tidsfrist innen 24/6, har en rekke av organisasjonene i Vestre Aker sett behovet for å tenke nytt, helhetlig og smart for å få etablert en god, myk infrastruktur som imøtekommer behovet til de ulike brukergrupper.

Bakgrunnsdokumentasjon for hele VAGS planen finnes, og kan knyttes sammen med den planprosessen som oslo by har. Uten forankring her, gir et videre arbeide liten mening.

I tilfelle kommunens sykkel-organisasjon ser en verdi i å samarbeide med en lokal forankret arbeidsgruppe, så vil vi kunne mobilisere en slik i løpet av sommer/høst 2014, for å jobbe frem en god totalplan for Vestre Aker, evnt. med nabo-bydelene

Oslo 24/6 2014

Leif W. Erichsen, (Leif.W.Erichsen@gmail.com)