Statlig barnemishandling?

Påsken 2011 har satt mediafokus på den håpløse situasjonen endel asylsøkerbarn under 18 år befinner seg i. Med vedtak om utsendelse tilbake til hjemland idet de fyller 18 år, så sitter rundt 70 barn i asylmottak og i ulike steder og både er i villrede, med angst og frykt venter på hva som skal skje dem. Dette er ikke bra situasjon for barn som skal bli voksne!

Både Redd Barna og barneombudet har stått frem og gitt oss gode argumenter for den enkeltes situasjon, og hvilke internasjonale konvensjoner Norge som land er forpliktet av å følge.

Det er godt mulig departementet og derav UDI sin håndtering er korrekt og forståelig, og at det ligger en frykt for at Norge skal oversvømmes av enslige barn som kommer gjemt i trailere gjennom hele europa hvis vi begynner å lempe på praksisen.

Hovedproblemet er at ved passivitet og tradisjonell løsninger for denne barnegruppen, så øker problemene dramatisk over tid. Vi risikerer en stor gruppe "outlaws" i fremtiden - og vi må finne gode, humane løsninger som sikrer enkeltindividets rettigheter og løser gruppens dilemma på en responsiv måte!

For det enkelte barn som sitter flere år i mottak eller hos hjelpeverge, blir det en psykisk personlig knekk - å leve i uvisse, desperat håp og i et fremmed land som ikke gir dem noe holdepunkt i livet!
De fleste som er istand til det, vil rømme fra asylsentre før utsendelse og leve på utsiden av loven i norge, eller andre land i europa så lenge de kan. De blir papirløse, men uten resursser og Rød Ungdom i ryggen., slik Marie Ameli fra russland hadde. Hvorfor skriker ikke de gusjerødgrønne opp om forskjellsbehandling nå??
For samfunnet blir passivitet overfor denne gruppen alvorlig. Det er stor sannnsynlighet at kriminalvesen, sosialvesen og helsevesen vil ha escalerende kostnader og bruke unødvendige resursser i 10-20-30 år for denne gruppen hvis man ikke handler raskt, korrekt og fornuftig. Hvor vannskelig er det å både etterleve intenasjonale barnekonvensjoner og sunn fornuft samtidig??

Dårlig skjult i diskusjonen ligger det faktum at barnerike familier "på drift" fra verdens urolige land, enten nordafrika, midtøsten eller østeuropa, sender enkeltbarn avgårde for å forsøke å finne nye hjemland for seg og sin familie. Har først et barn fått opphold i sverige eller norge, er det ikke vannskelig å anta at familiegjenforeningsrettigheter kommer raskt etterpå....
Burde kanskje UDI sammen med helse/sosial myndighetene sikre at denne gruppe barn (også de som har psykisk diagnose) rasktest mulig får en "førstehjelp" i norge, for deretter umiddelbar hjemsendelse  til  etablerte samarbeidssentre i eller nærme hjemlandet som kan "ferdigbehandle" dem i eget land?  Uten språk, kulturforståelse og nettverk i norge så er sannsynligheten liten for at disse barna (hvis de ikke blir direkte adoptert av norske familier) kan vokse opp til et normalt samfunnsnyttig voksenliv.

Å bruke noen få millioner til å etablere lokale helse/samarbeidssenter i Irak, Kaukasus eller de andre fåtalls land dette dreier seg om er sannsynligvis langt rimeligere enn  plutselig ha 1000 "tidligere asylbarn" driftende på utsiden av det norske samfunn. Dette kan sikkert de frivillige organisasjoner som allerede er i landet, hjelpe til med!

Hjelp til selvhjelp heter det visst....

Men når en 17 åring sitter i 2 år i frykt, ensomhet og desperasjon på Salhus asylmottak, i 20 minusgrader i kalde norge, hvem tror at det er stor sannsynlighet for å etablere et godt og inkluderende voksenliv 4000km fra familien som sitter i et telt på grensen mellom irak og syria ?

Det beste rike Norge kan gjøre er å sikre de som kommer hit er en verdig, rask og korrekt retur tilbake til trygge omgivelser, og gi dem en fornuftig helsehjelp i sin egen region. Hva skjer når barne-flyktningene fra alle middelhavsland forstår at det tar 2-3 dager med stjålet bil å kjøre opp til norskegrensen, for så være "innenfor grensene" bare man har et par års tålmodighet? Tid er en av de tingene de har nok av....