Kongens følelsesladede tale og kloke ord fra statsministeren (les nederst) ble kun overgått da Sissel Kyrkjebø avsluttet med sangen "til ungdommen" - som fikk nakkehårene mine til å reise seg i sin skarpe tone og klare tekst. Noen ganger er sterke røster det som skal til for å "plassere" bort de triste tanker.
Vi får håpe at de som er mest rammet av tragedien, får lagt sorgen på disse "skulderne", og sammen med den profesjonelle hjelp og støtte de trenger, klarer å gå videre med de savn og sorger som alltid vil være der. Det er ingen mor og far som fortjener å måtte begrave en uskyldig datter eller sønn - enten det er offer for terror, krig, sykdom eller ulykker.
For Norge som nasjon så markerte dette en verdig tidsgrense mellom den nærme sorgtiden i en slik katastrofe og den diskusjonen om" hva, hvorfor og hvordan", som vil måtte komme.
Tenk om rettsapperatet hadde plassert skyld og straffen til ABB raskt, så vi ikke får en ny "orderudsak" med media som talestol for tiltalte og som varer i mange år.
Den oppmerksomheten fortjener han ikke. Lovens strengeste+ forvaringsdom, og oppfølging av at han sitter isolert så han ikke blir skadet av medfanger, kan da ikke være så vannskelig å få domfelt ila noen uker i tingretten, så får han anke hvis han får lagt nye bevis på bordet! ABB trenger ikke å "sosialiseres" med tanke på å slippe ut i samfunnet igen, men det vil ikke forbause om forsvarsadvokatene forsøker å finne formildende forhold..
En dempet valgkamp er sikkert bra, men vi må ikke bli så overfølsomme at det ikke kan stilles spørsmål om beredskapen, politiresursser eller integreringsspolitikk i tiden fremover.
Påfallende hvor taus justisministeren har vært i denne tiden, han kommer kanskje til å få mye å svare for under kommisjonens arbeide...
----
Statsministerens tale ved nasjonal minnemarkering for 22.7.2011
(Med forbehold om endringer)
Deres Majesteter,Deres kongelige høyheter,
Kjære alle sammen,
I dag stanser vi tiden for å minnes de døde.
Vi gjør det som én nasjon.
Sammen mistet vi det umistelige.
77 liv.
Sammen vant vi over hatet.
Sammen omfavner vi åpenheten, toleransen og fellesskapet.
Vi har grått med dere som ble tvunget til det siste farvel ved graven.
Vi føler med dere som ikke blir kvitt bildene, lydene og luktene fra den svarte fredagen.
Vi har sagt takk til dere som reddet liv.
Takk til dere som lindrer smerte.
Hvert lys har varmet.
Hver tanke har trøstet.
Hver rose har gitt håp.
Vi er et lite land. Men et stort folk.
Sammen har vi mange spørsmål.
Sammen ber vi om ærlige svar.
Ikke for å gi andre enn gjerningsmannen skyld.
Men for å vite.
For å lære.
For å komme videre.
I respekt for de som ble revet bort, skal vi rette blikket framover.
Det betyr også å skille lag.
I hverdagen venter ulikhetene og uenighetene.
Mangfoldet.
Det hilser vi velkommen.
Tre oppdrag skal vi løse i ånden fra 22.juli-samholdet.
Det første er at vi skal se dere som bare så vidt har begynt på sorgens vei.
Familiens lange sorg har prøvelser vi andre bare kan ane.
Den tomme stolen ved søndagsmiddagen.
Bursdagen uten bursdagsbarnet
Den første julen.
Du kan hjelpe.
Bak en kake. Inviter på kaffe. Gå tur sammen.
En større gave enn godhet finnes ikke.
Det andre er å ha sansene åpne for alle tegn til ekstremisme.
Vi skal lære av de unge.
Vi skal møte hat med argumenter.
Vi skal invitere hjem de som har gått seg vill.
De som vil ty til vold skal vi bekjempe.
Med alle demokratiets våpen skal vi møte dem.
Overalt skal vi møte dem.
Vårt tredje oppdrag er å skape trygghet.
God beredskap skaper trygghet.
Synlig politi skaper trygghet.
Kontroller. Øvelser. Utstyr.
Alt dette skal vi ha.
Men vi trenger noe enda viktigere.
Vi trenger deg.
Uansett hvor du bor.
Uansett hvilken gud du tilber.
Hver og en av oss kan ta ansvar.
Hver og en av oss kan vokte friheten.
I fellesskap knytter vi en ubrytelig lenke av omsorg, demokrati og trygghet.
Det er vårt vern mot vold.
Innlegg
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar